Evig troskap til MFK
Tornekrattet

Det vanskelige tredjeåret

Returen av optimismen til Rosenes by har vært kjærkommen. Både for klubb, by og sultne supportere har det betydd mye. Som lavmælte og beskjedne romsdalinger har vi nå grunn til å slå oss på brystet og stå imot med strak rygg.

Hverdagen er snudd på hodet. Vi er ikke lengre utfordrere. Ikke lengre noen dark horse med høy vinnerodds i ytterste spor – men en verdig regjerende mester.

Noe å samles om. For en liten by som Molde skal man trekke slike ting til brystet. Når man gjør opp status, er det et spørsmål om tilhørighet. For ikke å glemme stolthet. Store og små, unge som eldre, har dratt på Aker Stadion. Mange har også dratt rundt i landet i tykt og tynt. Til og med krysset landegrenser for laget.

Hvis vi skrur tiden tilbake fire-fem år, er det nok de færreste av oss som hadde forventet å kunne se de nye blanke pokalene i glassmonter. Det som står bak glasset bør røre selv den med hardest steinansikt av oss. Haugevis av treningstimer ligger bak. Nesten like mange dugnadstimer også. For det er mange som går rundt i korridorene som også gjør en jobb.

Den jobben er kanskje ikke like synlig som de svarte tallene i den hvite kamprapporten. Men de er der. De stiller opp. Men en klubb uten tilhengere og ordentlige supportere på kamp, er i mine øyne ikke mye til klubb. Fotball er et underholdningsprodukt. En opplevelsespakke. Og der har klubben vokst de siste årene, men det vil ikke automatisk si at jobben er gjort.

Å gå fra et gjennomsnitt på 5-6.000 til 8-9.000 er prosentmessig veldig bra i en by på rundt 25.000. Ja, det skal sies at nedslagsfeltet til klubben strekker seg lengre, men tross alt. Selv om mye er bra, kan ting stadig bli bedre.

Og der må en bedre dialog inn. Mange har nok fått grå hår – eller i verste fall revet seg skallet – av hele saken rundt Inngang 13. Er det virkelig et så prekært behov for å ha et felt KUN av Tornekrattet-medlemmer?

Personlig så skjønner jeg ikke dette. Hvor er selvjustisen? I utgangspunktet er vi ikke akkurat landets største supportergruppe og det oversvømmes ikke heller av uromomenter. Noen småråtne epler finner man i enhver kurv, men det er ikke verre enn å luke ut de det eventuelt skulle gjelde.

Etter de to siste årenes suksess sitter jeg igjen med en litt merkelig ettersmak i munnen. Er det «lettere» å være supporter og vise engasjement på kampene når vi fremdeles ikke hadde fått gullmedaljene hengende rundt halsen? Er ikke folk sultne lengre? Hvor er gløden? Hvis det er tilfellet, synes jeg det er fryktelig synd.

Men jeg håper selvfølgelig ikke det. Heller tvert imot. Det er ikke noe annet jeg ønsker mer å se denne sesongen enn at enda flere stiller opp, engasjerer seg og drar på kamp. You name it.

Det er klubben din, for faen!

Dialogen internt må gjerne også bli bedre. Hvorfor dra i tauet i begge retningene når begge parter ønsker bedre stemning? Greit, jeg skjønner at folk kan ha forskjellig mening på hva god stemning og tribunekultur er. Men jeg mener heller at Tornekrattet og Molde 1742 burde være mer EN enhet. 1742 fortjener mer klapp på skuldra for det de har gjort.

Slike ting irriterer meg. For vi kan så mye bedre. Det er iallefall der vi alle bør legge den forbanna lista framover. Be the best you can be og alt det der. Hvis du gir 99%...(dere kan resten). Det er også DEN innstillingen jeg håper å se. Jeg ønsker å se mer av ALT: Stoltheten, æren, gleden og samholdet + FLERE SUPPORTERE PÅ KAMP SOM SYNGER!!

Som regjerende seriemester to år på rad, er det oss alle skal slå.
Som regjerende seriemester, er fallhøyden stor for oss supportere.

Sånn har det altså blitt. En ny glipp på gullet i Trondheim er jo uhørt for de. Man kan kjenne den frenetiske og smånervøse trønderånden helt ned hit (æsj). Ny, gammel trener og nye million-investeringer i spillere. I Drammen fortsetter Deila å jobbe med relativt beskjedne rammer. Uten å tippe noe utfall av sesongen allerede...

Vi kan ikke hvile på den fancy laurbærkransen og klø oss på familiejuvelene til evig tid. Blir vi for nonchalante, er vi finta utover sidelinja før vi aner ordet av det. Derfor ser jeg det som positivt at styret har investert i ny løsning for hjemmeside og forum. Nå trenger vi ikke lengre å kjenne gufset fra 90-tallet, for Tornekrattet fortjener en løsning som er dem verdig. I samme åndedrag håper jeg selvfølgelig også at folk blir mer aktive her.

Heia heia!

Med lissepassningshilsen fra
Eivind Aanes // Tornekrattet Øst

Flere nyheter