Evig troskap til MFK
Tornekrattet

Evig kjærlighet - Del 1

I påvente av at vi kommer i gang med ordningen for egen blogg har vi valgt å legge ut del 1 av et lengre innlegg som er ført i pennen av vår egen Tom André Sande.

Evig Kjærlighet - Del 1 - Molde, 18. februar 2013


Jeg ble bedt om å skrive noen ord i forbindelse med lanseringen av de nye nettsidene til Tornekrattet. "Om hva?" spurte jeg. "Du som har så lang fartstid og kan kalles en veteran, bør kunne skrive noe om oss" var beskjeden jeg fikk. De som kjenner meg, vet at jeg stort sett går mine egne veier, så også denne gangen. Istedenfor å skrive om «oss», så velger jeg derfor å skrive om MEG og MITT forhold til denne fantastiske klubben og det å være fotballsupporter.

Da jeg var 12 år flyttet jeg til Molde fra en liten plass på Sunnmøre som heter Volda. Bare for å oppklare det med en gang, jeg er IKKE sunnmøring. Jeg er født i Bergen, døpt på en plass som heter Odda, som er kjent for KUN en ting, og det er smelteverket Sinken. Men mine barnsben trådde jeg altså i Volda, der jeg bodde fra jeg var vel 2 år og frem til jeg altså kom flyttende til «storbyen» i 1989.

Min kjære far er født og oppvokst i Molde og jeg har stor familie her i Rosenes by, så Molde FK var allerede favorittlaget mitt lenge før jeg kom flyttende. Jeg kunne skrevet mye om hvordan det er å komme flyttende som en liten, usikker og rotløs 12 åring, som i tillegg snakket sunnmøring, til en litt kald og innelukket plass som Molde, men dette skal handle om fotball, kjærlighet og MITT forhold til alt dette.

Jeg trodde nok ALDRI innerst inne at jeg skulle få oppleve at Molde FK skulle bli seriemester, og det attpåtil to år på rad er rett og slett bare ubeskrivelig. Jeg er blitt såpass voksen at jeg har blitt oppdratt med at Rosenborg er hele Norges lag og den ubestritte mester. Molde har som regel hevdet seg godt i toppen og vi har hatt mange gode stunder, men alltid blitt kallet et «nestenlag» Jeg hadde innfunnet meg med at 99-laget med Tessem, Andreas Lund, Pål Lydersen, Trond Strande, Trond Andersen osv. skulle være Norges beste lag som ALDRI vant en tittel. Og at det var det nærmeste vi noen gang ville komme et seriegull. Men hjem kom Solskjær og resten er historie.

Jeg føler meg privilegert som skulle få oppleve dette, at Molde nå fremstår som Norges mest proffesjonelle og beste klubb er egentlig ganske uvirkelig. Men nå er det faktisk sånn for min del, at kjærligheten til klubben er IKKE avhengig av suksess i det hele tatt, det er nesten som at det er litt motsatt. Jeg er av den typen som ALLTID holder med en underdog, og det er litt rart å skulle støtte Norges beste klubb.

For meg vil Tornekrattet alltid ha en plass i mitt hjerte. Det som startet som en kompisgjeng som dro land og strand rundt og støttet et middelmådig fotballag, har nå blitt en organisasjon med eget styre, tett på 1000 medlemmer, egen pub osv. Mye kunne vært sagt om hva som er bra, hva som kunne vært gjort bedre osv, men det er ikke temaet denne gangen.

For meg vil samholdet alltid være det viktigste. Noen av mine beste venner har jeg truffet gjennom fotballen, jeg har knyttet utallige bånd til mennesker som har denne ene tingen felles. Mennesker jeg aldri trodde jeg skulle bli kjent med har dukket opp i livet mitt kun grunnet Molde FK.

To be continued...

Flere nyheter